ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
Thunes kan trylle. Det gamle butikklokalet i Rådhusgata fungerte som bare det, festpyntet og fullsatt som det var sist lørdag med rundt 260 festkledde gjester og flotte artister.Det er enkelte som bare “har” det. Thunes kom over fjorden fra Hurum for noen år siden og har virkelig lagt ned sjela si i Vestby. Etter Villa Vestby-tiden, har de brukt mye tid på å lage et utested for befolkningen i de gamle Rimi-lokalene. Sist lørdag var både Evy og John vertskap sammen med samarbeidspartner René Miller for “Damenes aften med gutta på slep”. De disket opp med nydelig fiskesuppe laget av René – og en spesialvariant for glutenallergikere – hjembakte brød og kaker. Roys grill sørget for fingermaten som ble servert under VIP-arrangementet for damer på ettermiddagen. Han hadde både lekre, påsmurte rundstykker, bruschetta med alioli, soltørkede tomater, pastramiskinke, rullade med skinke, ruccula, chilimajones, karrisaus, hvitløksaus, røstipoteter, kyllinglår og kjøttboller. “You name it!” Fingermat som Roy ikke vanligvis har på kartet i grillen, men kjempegodt!
Den første delen av kvelden med kosmetikk på “menyen” av Ellen Bunes gikk vi glipp av. Vi ankom klokken 18, og fikk Prosecco eller Mozell etter ønske, før vi fikk presentert boka “Nettdating er ikke for amatører” av forfatteren Torunn Mevik fra Vestby. Hun fortalte litt av sin historie og at hun selv møtte drømmemannen den dagen boka ble lansert.
Baren var åpen og rikholdig, fiskesuppa fikk bein å gå på, og så kom artistene på banen. Haakon Mevik Gundersen spilte elektrisk gitar og sang både rock og vise i pub-delen, og kvelden begynte så smått å svinge. “Elvis” Johnny Reel Bøhmer kom på scenen, sang og var så “Elvis” som det nesten går an og leverte låt etter låt til stor applaus. Rainbow overtok, og dette dansebandet har holdt på helt siden 1969 og kan spille.
Det store trekkplasteret, Kokken Frederico de la Fiasco/Tor Erik Gunstrøm som påsto han sto for matlagingen denne kvelden, fikk som vanlig folk til å gapskratte. Mimikken og gullkornene han i realiteten serverte, var gamle, gode innertiere. Han har evnen til å lokke fram latterkramper hos publikum nesten bare ved å vise seg med den håpløse fremtoningen i kokkeklær og med det fortapte, skøyeraktige fjeset. Rainbow og Gunstrøm byttet på å ha oppmerksomheten og noen ganger delte de den og gjorde noen dialoger som også traff publikum. Thune og kompani ryddet deretter til dans, og Rainbow fristet mange til å kose seg på gulvet. Om man skal gi terningkast her, må det bli en god 6-er både til vertskap, artister og publikum.
