Påske er tid for bok. Etter ski­turen og lapskausgryta, vel plassert i godstolen foran peisen, iført tykke sokker og den gamle skigenseren, er det tid for kos og hygge. Strekke ut slitne legger og kaste seg over den gode boka. Påskemagasinet møter forfatterparet godt plassert i godstolen i Storgata i Drøbak. Det er søndag, stormen Rolf har stilnet, det er ro og tid for bokprat.

Henvendelser om både bokbad og bokpresentasjoner tikker stadig inn på mailen, og timene sammen er færre enn ønskelig. Jon har to ganske så ferske bøker på samvittigheten, en diktsamling han har skrevet sammen med sin nylig avdøde venn Dag Furuholmen, og boka «Brevet fra Minnesota». Cesilie har avsluttet sin trilogi om kvinner hun har møtt i Italia, en reise som startet i Venezia, før turen gikk til Roma, for så å avslutte på Sicilia.

Vi starter med Jon og grandonkel Eivind, som ved en ren tilfeldighet dukket opp i Jons liv fra bunnen av en rosemalt kiste på en liten husmannsplass i Telemark. I form av et brev datert 1951. Da hadde ingen hørt fra mannen som emigrerte til Amerika 120 år tidligere, og som nå skrev et brev hjem med betydelig lengsel og smerte mellom linjene. Hva hadde skjedd? Hvorfor hadde han ikke skrevet før? Hvem var denne mannen? Spørsmålene sto plutselig i kø hos den erfarne utenriksjournalisten i VG gjennom 40 år, som virkelig hadde vært ute en vinternatt før, og som var vant med å takle utfordringer på bortebane.

– Jeg ble veldig nysgjerrig, forteller Jon. – Her lå det en historie jeg ikke kunne la gå fra meg. Hvorfor hadde ingen hørt fra denne mannen før? Nesten en million nordmenn emigrerte til Nord Amerika og ­Canada i årene fra 1840 til 1940. For fem dollar fikk du disponere 300 mål jord, og dersom du klarte å leve av dette i fem år ble du eier av jorda. Mange led en trist skjebne. Svært mange døde, noen klarte seg bra, mens andre ble lykke­jegere og gullgravere. Veldig få av de ble rike. Hva hadde skjedd med min onkel Eivind, spør Jon og ser ut i lufta.

– Jeg startet arbeidet med å finne ut hva som hadde skjedd. Dette førte meg til Amerika syv ganger, og til ni ulike stater. Første gang jeg dro var jeg usikker på om jeg skulle begynne i Nord Dakota eller Minnesota. Da jeg landet slo jeg kron og mynt. Valget falt på Nord Dakota. Til alt hell skulle det vise seg.

– Jeg leide meg en bil og dro av gårde i den retningen jeg skulle. Det førte meg over lange, øde strekninger og da jeg svingte inn på en bensinstasjon for å fylle bensin møtte jeg på Jo Ann ­Nelson. Sånn litt ut av det blå spurte jeg henne om hun visste om noen som kunne fortelle meg om denne karen, som emigrerte fra Norge for 120 år siden. Jeg viste henne bildet av grandonkel Eivind. Hun kikket opp på meg og sa:

– Det sitter en kar i kjelleren på rådhuset i Bismark. Dra dit. Der kan du kanskje få noe informasjon.

– Og i den kjelleren, langt ned i katakombene, satt det en liten nedstøvet mann med briller. Jeg viste ham bildet. Da så han opp på meg og sa tørt; deg har jeg ventet på i femti år.

– Jeg vet ikke om det var fordi han ikke hadde pratet med noen på mange år, eller om han virkelig hadde ventet på dette spørsmålet, men han gikk ned enda en etasje og kom tilbake med en liten skoeske. På den stor det Ytterbø. Der kom det fram at grandonkel Eivind hadde giftet seg med ei jente fra Telemark, og plutselig hadde jeg to navn å forholde meg til.
– Det gikk også fram at jorda ble gitt bort i 1906, og i 1911 hadde han overtatt eiendommen. Han hadde altså klart å leve av jorda i fem år.

Jon forteller hvordan han fant fram til to tremenninger på henholdsvis 87 og 93 år i Amerika, og hvordan en rekke hendelser førte ham til flere ulike stater på jakt etter sannheten om grandonkel Eivind. ­Onkel Ed som han ble kalt. Oppvokst på Ytterbø, et lite beskjedent bruk aller øverst i Tørdalen i Telemark, den mellomste av tre brødre, uten arv og uten odelsrett, og som gjorde som så mange andre unge menn på den tiden, reiste til ­
Amerika.

– Det er en historie om et levd liv, forteller Jon. – Som de fleste andre fortellinger. Jeg har brukt fem år på syv reiser til Amerika, møtt etterkommer og forsøkt å lese tankene til onkel Ed. Han gjorde så godt han kunne. Gav seg aldri. Men ble han lykkelig? Jeg fant graven hans. Et anonymt søkk i bakken. På den siste reisen min fikk han en gravstein. En 150 år gammel ovnsplate jeg tok med fra Telemark.

Cesilie har sittet og hørt på sam­talen vår, og kommentert klokelig. Vi skjønner fort at innvandringen til Amerika ikke skilte seg mye ut fra innvandringen vi ser til Norge i dag. Folk som er på jakt etter et nytt liv. Etter håp. Etter noe annet. Og kommentarene fra samfunnet rundt er de samme.

 

– Vi må tørre å kunne se oss selv i speilet, sier Cesilie. – Det er både solsider og skyggesider, og selv hadde jeg behov for å gjøre noe med livet mitt. Etter mange år med ulike jobber, fra å arbeide med barn til å videreutdanne meg innen media og filmkunnskap ble livet brått forandret med sykdom og død tett på. 

 

– Vi er i år 2000. Jeg måtte ta noen valg, og valget ble Italia hvor jeg skrev reportasjer hjem. Først om uvesentligheter, før jeg skjønte at jeg måtte skrive om mitt møte med mennesker i Italia. Tilbakemeldingene jeg fikk var mange og positive. Jeg traff et eller annet hos leserne i de magasinene jeg skrev for. Bodde litt rundt omkring. Flyttet fra Roma til stille steder oppe i fjellene og til en liten fengsels-øy langs kysten utenfor Napoli. Et siste stykke opprinnelig Italia. Jeg leide ut huset i Drøbak og var borte i ett år. Det gjorde meg godt. Og det ble til boka Casa Lauro. Et møte med Italia.

 

– Det er så mange menn, sier ­Cesilie. – I Italia. Over alt er det statuer av menn. Mange fortellinger om menn. Så da jeg kom over en klumpete, stor statue av tre kvinner ble jeg nysgjerrig. Hva var dette? Var det noen som visste noe? Nei, det var det ikke. Ikke før jeg begynte å lete. Det førte meg til mange spennende opplevelser, til en rekke små museer, og til slutt til Le putte di Vivaldi.

 

– Til et barnehjem for jenter hvor Vivaldi, barokkens store komponist, underviste i sang og musikk. Barnehjemmene var delt. Jentene fikk opplæring i sang og musikk mens guttebarnehjemmene fikk opplæring i håndverk. Slik startet min interesse for å skrive om kvinner i Italia. Kvinner ble på en måte min knagg. Min inngangsbillett. Og min første reise gikk til Venezia. 

 

– Jeg ble kjent med Venezia gjennom møter med kvinner. Jeg brukte alle sparepengene mine på reiser. Tok frihelger og ferier og dro til Venezia. Det ble en fantastisk reise hvor jeg etter en svært lang jakt endelig fant både maleriet og graven til Venezias dronning. Jeg møtte Venezias eneste kvinnelige gondolier, var på matkurs hos Enrica Rocca og møtte kvinnen bak disken i en ostebutikk. Alle har en historie å fortelle.

 

 

– Noen faller for Hellas. Andre for Spania. Jeg falt for Italia. Både menneskene, musikken, språket, fargene, energien, historiene og åpenheten. Det begynte som en liten hobby, men ble til en lidenskap.  Jeg har skrevet om i underkant av 100 kvinner. Ikke intervjuet alle, men historien om de er skrevet. Noen liker å danse, andre synge og spille, jeg liker å skrive. De tre bøkene har tatt meg cirka 10 år å skrive, og nå foreligger altså boka om kvinner på Sicilia.   

 

– Dette var noe jeg hadde lyst til å gjøre.  Samme hva folk sier, forteller Cesilie. – Jeg føler meg selv sterkere etter å ha møtt alle disse flotte kvinnene og det handler om å våge og gjøre det du egentlig ikke tør gjøre. Du er redd, har det vondt, men lyst. Og så gjør du det. Og det føles veldig godt når du kommer ut i den andre enden.

 

– Jeg tror det er en god oppsummering på det jeg har gjort. Det føles godt, og det er samtidig et godt råd. Det er viktig å holde på. Gjøre det man liker. Ikke nødvendigvis alltid for å bli berømt, men for å tilfredsstille seg selv. Nå reiser vi rundt og snakker om bøkene og om prosjektene våre. Jungeltelegrafen går, tilbakemeldingene er hyggelige og bøkene selges. Jo… det føles bra, sier hun smilende.