JERNBANEANLEGGET: I 1875 begynte det som skulle innvarsle en ny tid i Vestby, byggingen av Smålensbanen. Det første spadetaket ble tatt på forsommeren. Ingeniører, oppsynsmenn og lignende kom til bygda, og det ble opprettet jernbanekontor på Dehli. Flere og flere arbeidere kom, og utover høsten var arbeidet i full gang langs hele banen. ‘Section no. 3’ av banen, som det het, gikk fra midt i Ås til rett før Kambo. Seksjonssjef var en ung mann fra Fredrikshald, Albert Hansen, 27 år gammel. Senere bl.a. arbeidsminister fra 1903, og deretter, i 1905, amtmann i Smålenene. Ved folketellingen 1875 var han bosatt på Dehli.
RANDEMSKJÆRINGA I VESTBY: I bakgrunnen av dette bildet kan vi se den første brua over jernbanen etter at skjæringa sør for stasjonen var ferdig utgravd. Trolig ble brua revet eller ombygd i 1919 etter at krysningssporet ble forlenget, samtidig som det ble lagt sidespor fra kornmagasinet, som tilhørte den nylig oppførte Vestby Mølle, og fram til stasjonen. I året 1943 ble dagens bru oppført. Her i skjæringa ble det arbeidet med spader og trillebårer fra sommeren 1875 til de var ferdige sommeren 1876. Da forflyttet arbeidslaget seg videre til et nytt oppdrag i Hølen. En av arbeiderne, Herman Halvorsen Ødegaard fra Løten, forteller litt om opptakten til dette arbeidet:
‘Arbeidslaget jeg tilhørte hadde fått et oppdrag på en jordskjæring i Vestby, Randemskjæringa. Jeg reiste dit 1. juli 1875 sammen med 15 mann. Det var snille folk, men de var meget drikkfeldige. Vi lå i tre dager i Kristiania, for det var ikke mulig å få folkene med seg før de hadde drukket opp alt de hadde, og de hadde over 300 kroner hver fra det forrige oppdraget. De var fine på det. De brukte to hester for å forflytte seg fra den ene ølkneipa til den andre. Det var ikke noe hyggelig følge for en gutt på 21 år. Det hendte jeg var med dem på restauranter. De ville skåle med meg, men jeg tok hånden om ølglasset slik at de ikke så at det ikke var øl i det, og skålte med dem. Jeg fikk dem da endelig med meg på båten, men ingen av dem hadde så mange penger at de kunne betale billetten til Hvitsten. Der med måtte jeg legge ut for dem alle’.
Sommeren før Smålensbanen skulle åpnes søkte Herman Halvorsen Ødegaard på stillingen som baneformann, og ble ansatt. Han ble formann for grusing og større arbeider på Smålensbanen. Han var borte hjemmefra hele sommeren 1878, men kom hjem i helgene. Under tiden som baneformann var han bosatt i grindvokterboligen ved jernbaneovergangen på Smørbekk i Såner.
ARBEIDET PÅ BANEN: Datidens presse og andre skriveføre påsto at det fantes dårlige elementer blant arbeiderne på banen og at de hadde en skadelig innflytelse på bygdas befolkning. Nesten alle arbeiderne var svenske og det var nesten umulig å holde styr på dem, ifølge skribentene. Drikkfeldige og glade i å slåss var de også. De tjente bra, men pengene forsvant like fort som de kom inn ble det sagt, og da arbeidet var slutt var de like fattige, de havnet på rangel eller måtte ta dårlig lønnet arbeid. Trolig var dette en myte. Høsten 1875 var det registrert 120 jernbanearbeidere i Vestby, og husk at dette var helt i begynnelsen av anleggsperioden. Majoriteten var svenske, og de losjerte i husmannsplasser, drengestuer eller andre uthus på gårdene. På gården Krom var det f.eks. bosatt sju svenske jernbanearbeider i fløybygningen ved folketellingen 1875. Unntaket var ingeniører, oppsynsmenn o.l., de bodde standsmessig på storgårdene Så trolig var jernbanearbeiderne også en viktig del av inntekten til den mindre bemidlede delen av Vestbys befolkning, og det at jernbanearbeiderne var umulige å holde styr på, var som sagt en myte. I 1878 ble det visstnok enda verre. Da begynte grusingen av banen, og det var allmenn snakk om at grusingsarbeiderne var enda verre enn alle andre jernbanearbeidere, noe som visstnok gjaldt ved alle jernbaneanlegg. Grusingen var bortsatt på akkord til en skotsk ingeniør Sinclair, som tjente godt på arbeidet. Det var en streng og fryktet arbeidsherre. Det ble skrevet en sang om ham. Den begynte sånn: ‘Hr. Sinclair dro over salten hav for norske kroner å samle’.
Seksjonssjef Albert Hansen på sine eldre dager
Seksjonssjef var som nevnt Albert Hansen fra Fredrikshald. Han hadde ingeniøreksamen fra Sverige, og kom til Vestby fra Bergslagsbanen i Sverige. Her i Vestby ble han seksjonssjef 27 år gammel. Her fikk han ansvaret for arbeidere som kunne være vanskelige å ha med å gjøre. Nesten alle var svenske rallare, løsarbeidere som reiste fra sted til sted for å arbeide. Mange av dem var opprørske og kranglete. Men det er fortalt at Hansen klarte å holde styr på dem. Han var liten av vekst og ung og bråsint som en hveps. Det han hadde satt seg fore, skulle gjennomføres, og det fikk han som regel til. Var det slagsmål gikk han i mellom, og ble respektert for det. Utskeielser blant arbeidere førte til en sikker avskjedigelse på dagen, selv om det var vanskelig å få tak i folk. Og sluttpakker fantes ikke den gang. Men på den andre siden visste Hansen å rose og belønne dyktige arbeidere. Etter 2-3 års tjeneste på Smålensbanen gikk han over til en annen etat, og ble amtsingeniør i Buskerud.
BANENS ÅPNING: Allerede 24. februar 1878 skrev avisa ‘Smaalenenes Amtstidende’: ‘Ved Vestby ere Hovedbygningerne under Tag, de øvrige Bygninger ere under Opførelse; ved Sooner ere Hovedbygning optømret, de øvrige Bygninger paabegynt’. Sent på høsten i 1878 var Smålensbanen ferdig, alle bygningene var på plass, og arbeiderne forsvant litt etter litt. Og da de første grustogene kom, gikk folk mann av huse for å se lokomotiver i arbeid for første gang. Det var en stor begivenhet.
En tid rett før jul var det første egentlig jernbanetoget ventet. Toget skulle transportere betjeningen med familier til stasjonene langs banen, og det var også lastet med innbo og løsøre. Men dette toget fikk en sørgelig skjebne. Ved Oppegård stasjon skjedde ulykken. Hovedsporet lå den gang lengst vekk fra stasjonsbygningen. Sporet nærmest var ikke ferdig. Det endte mot en fjellvegg som enda ikke var sprengt vekk. Mannen ved pensen fant på at toget skulle ta det indre sporet for å komme nærmere stasjonen. Så kunne det senere rygge tilbake og inn på hovedsporet. Lokomotivføreren var ikke kjent med påfunnet, og kjørte for fort, så det endte med at toget i stor fart kjørte inn i fjellveggen. Begge lokomotivene veltet, men betjeningen klarte å hoppe av i siste øyeblikk.
Konduktørvogna og fem godsvogner med møbler og innbo lå igjen som en diger skraphaug. Konduktør ble drept. Han hadde bremset alt han kunne, uten å forlate sin post. Bremsestanga hadde gått gjennom brystet hans ved sammenstøtet. To andre ble alvorlig skadet. Passasjervognene var bakerst, så de som satt der, greide seg. Først et par dager senere ble betjeningen transportert ut til stasjonene, og da gikk det bra.
Foreløpig var ikke banen åpnet lengre enn til Fredrikshald, men 2. januar 1879 begynte den ordinære trafikken ved Vestby stasjon. Det ble da en almindelig folkeforlystelse å gå ned på stasjonen for å se på toget. Særlig på søndagene samlet det seg mange mennesker på perrongen, særlig ungdommer. Mange tok også turen til Såner og tilbake. Det var ikke så bekvemt å reise med tog i den første tiden. Toaletter fantes ikke, og det var ingen oppvarming i vognene. Vognene hadde dører på sidene, det var ingen midtgang, så det ble å sitte i den båsen man var kommet inn i. Men til varetransport i innlandet var jernbanen et enormt framskritt. Særlig for landbruket.
Den høytidelige åpning av Smålensbanen skjedde 18. juli 1879. Da var strekningen fra Halden og fram til grensen ferdig, og det samme var Dalslandsbanen på den svenske siden av grensen, gjennom Dalsland til Vänersborg. Et tog fra hvert av landene møttes på hver sin side av brua over grensesundet. Her skjedde en manuell sammenføyning av den svenske og den norske skinnegangen. Vekselvis av svenske og norske arbeidere. Den siste spikeren i den siste svillen ble slått inn av kong Oscar II. Deretter ble togene koblet sammen. Festtoget ble på hele 26 vogner, med kongevogna i midten. Dagen etter dro kongetoget fra Halden til Kristiania. Feiringen fortsatte nok underveis, og sikkert også i Kristiania. Men det var nok ingen jernbanearbeidere som fikk delta.
