Vi går forbi voksdukene. Runder hjørnet hvor alle de tradisjonsrike julenissene og den velkjente julepynt står. Sneier borti avdelingen for kontorrekvisita og tar oss god tid i elektronikk-avdelingen hvor Fin-lux TV’er står stuet sammen på gulvet. Vi kikker på servise og løfter opp en norskprodusert smørekniv med tinnhåndtak som er priset for 20 år siden, og som siden har beholdt prisen.

Stativet med bursdagskort er fylt opp, det samme er stativet med sytråd. Leker har sin egen avdeling, og alle type elektriske plugger og kontakter er nennsomt hengt opp på en vegg. På bakrommet hører vi stemmen til Arshad. Han har ikke tid til å reparere den hårføneren akkurat nå. Men kom tilbake om noen dager.

- Jeg har akkurat kommet hjem fra fire ukers ferie i Pakistan og har det litt travelt, forteller han en kunde. Før han kommer smilende mot oss med utstakt hånd.
- Skal du skrive om oss?
- Ja.
Ta bilder også?
- Ja.
Og så er det helt gratis?
- Ja.
- Da må jeg skifte jakke.

Historien om Arshad er en blanding av kjærlighet, respekt, vennskap, lidenskap og nøysomhet, blandet med en solid dose arbeidsglede. Historien kunne ha blitt fortalt i hvilke som helst medier, og mottatt med beundring og glede. At det er Julemagasinet som forteller en liten flik av historien om Arshad er en sann fornøyelse. Og det starter for oss i 1969.

Da satt jeg hjemme i Pakistan og ville komme meg ut i verden for å jobbe og tjene penger, forteller den blide 75-åringen. Som tripper bortover gulvet som en veltrent atlet.

Jeg fikk arbeidstillatelse både i Norge og England, og valgte til slutt Norge, Hvitsten og Stabil Alna. Det angrer jeg ikke på. Etter et halvt år på malingfabrikken i Hvitsten var jeg innom butikken til Jan Støkken for å fikse en Tandberg kurer radio. Det ville ta en uke, sa Jan til meg. Å, det er lenge, svarte jeg. Kanskje jeg kan prøve å fikse den selv på verkstedet ditt. Jeg kan reparere. Sånn begynte det. Jeg fikk jobb på dagen og siden har jeg vært her. Jeg ble god venn med Jan og Randi, som sendte meg på kurs hos Tandberg på Lillestrøm.

Nå er de begge borte og jeg har for lengst overtatt butikken. Ikke gratis. Nei. Jeg kjøpte aksjer i butikken og betalte arveavgift på mange millioner kroner til staten. Derfor kunne jeg overta. Og jeg har ikke forandret noen ting. Alt er som da Jan drev butikken, og mange av selgerne kommer til meg fortsatt og fyller opp butikken med varer. Varer som mange gamle vil ha, mens ungdom går på senteret og kjøper andre ting. De kjøper i dag og betaler om en uke, sier Arshad og smiler.

Han viser oss Victor.

En gammel regnemaskin som han overtok fra Grøstad Sag og Høvleri. En skikkelig museumsgjenstand mange sikler etter. Nå er den til pynt mens en digital kasse betjener salgene. Det er kanskje det eneste som er forandre i butikken på alle de tiår som er gått siden Jan og Randi Støkken drev butikken.

Jeg kjøper inn store partier med varer, for jeg har stort lager, forteller Arshad. – Alle julevarene flytter jeg inn på lager når jula er ferdig. Ikke noe salg. Alle varer er priset og den prisen forandrer jeg ikke. Selv om varene kan ligge her lenge. Sånn er det. Flytter varene fram og tilbake etter hver sesong. Se her. Bridgesett fra lange, lenge siden. Husker ikke hvor lenge. 65 kroner og femti øre. Veldig billig. Du får det for 60 kroner. Du er en god mann.

Arshad tar oss med rundt i butikken og forteller hele tiden nye historier. Hvis han ville kunne han ha vært styrtrik. Eiendommen han eier ligger midt i Vestby sentrum, med store byggeprosjekter på alle kanter. Det er ikke få utbyggere som sikler på Arshads eiendom med tanke på profitt og utbygging.

Men det kan de bare glemme, forteller Arshad. – Jeg skal ikke selge. En mann var innom og bød meg 100 millioner for eiendommen. Han sa staten kommer og tar tomta hvis jeg ikke ville selge. Jeg sa at ingen kommer og tar eiendommen min. Og hva skal jeg med 100 millioner. Så mye penger kan jeg ikke bære. Jeg kom til Norge med fem øre, og den femøringen er i dag 100 kroner. Jeg er fornøyd. Bruker ikke mye penger og trenger heller ikke kjøpe så mye. Ikke kona mi heller. Vi har det bra. Vi har et godt liv og butikken skal sønnen min overta hvis han vil, og det vil han. Junior smiler i bakgrunnen.

Hva skal jeg gjøre hvis jeg selger? Hvem skal fikse den gamle båndspilleren på bakrommet, og hvem skal ta seg av videospilleren til den gamle kunden min? Og hvem skal reparere parabolantennen som kundene mine har på husveggen, og som jeg har montert? Jeg går fortsatt opp på stigen og fikser slik at kundene mine får fine bilder på TV. Jeg har varer for 1,5 millioner i butikken. Hvem skal selge de?

Nei, jeg trenger ikke selge. Dette er livet mitt og jeg trives og har det godt. Og jeg betaler alle varer kontakt. Først penger i kassa før jeg kjøper nye varer. Det er det mange som burde ha gjort, sier han med en lun latter.

Og så forteller han at det var her Enok Andresen startet sin møbelbutikk før det ble Møbelsenteret litt lenger bort i gata, og det var her Louis Ludvigsen drev sin forretning. Alt det er historie nå, for nå har Arshad hele arealet alene, og han kunne visstnok hatt bedre plass. Men det er noe av sjarmen.

Trangt og spennende.

Jeg liker at alt er gammeldags. Gamle kunder, gamle varer og gamle priser. At kundene kommer hit for å be om hjelp, og at det er massevis av varer å velge mellom. Her finner de fleste det de leter etter.

Har du tid til alle reparasjonene?
Nei, egentlig ikke, men hvem skal ellers skifte pærer og fikse ledningen på den syv armete lysestaken fra syttitallet om ikke jeg gjør det?

Arshad tar oss med inn på bakrommet. Inn på det lille verkstedet som har vært her helt siden Jan Støkken drev butikken. Over alt er det elektriske gjenstander av ulike slag. Mye som skal fikses og apparater som kanskje aldri vil bli reparert.

Den Tandberg-båndopptageren du ser står her trengte en ny motor. Det er ikke lett å få tak i, men jeg hadde en inne på lageret. Der er det mye rart skjønner du. Så den fikset jeg. Her står den klar for levering.

Arshad ser fornøyd ut.

Jeg blir glad når kundene er fornøyd. Slik er det. Og jeg har mange faste kunder både fra Vestby, Moss, Ås og Frogn. Mange kjenner butikken min. Vet om noen som selger strikker til Norgesglass? Vi gjør det, og mange av varene våre er norske. Her kan du gjøre et godt kjøp, og kanskje finne noen julegaver du ikke trodde fantes lengre. En gammeldags Rapp musefelle i tre er det ikke lett å fa tak i. Den får du ikke i en kjedebutikk, humrer Arshad.

Sønnen Wasim Arshad (45) ser på faren sin og gjør seg klar for fotografering. Han kom til Norge som 15-åring og jobber sammen med faren i butikken. Han vet at han sitter på en gullgruve, men har lyst til å drive butikken videre. Men jeg er ikke noe god på reparasjoner. Bare på salg, forteller han. – Vi får se. Og så er det ingen som vet om framtiden. Sant nok.