Traumer, er noe vi kan oppleve etter at vi har vært i en situasjon vi ikke har forutsett og som vi der og da ikke klarer å forstå eller ta inn over oss.

Det er ikke det minste rart. Vi kan ha opplevd en alvorlig trafikkulykke, en brann, blitt utsatt for plutselig og umotivert vold eller overfall, et dødsfall, eller andre hendelser som har kommet veldig brått og uventet på oss.

En naturlig følge av dette er at vi får en periode av ulik varighet hvor vi fornekter det vi har opplevd. Vår underbevissthet starter en slags porsjonering av våre inntrykk og opplevelser, slik at vi skal klare å fordøye det i overkommelige doser. Enkelt sagt kan dette beskrives som et filter vi trenger for å mestre vår hverdag.

Uansett hvor godt vi har blitt ivaretatt etter alvorlige episoder, er det ofte en del ting vi ikke klarer å mestre eller å leve med. Det er veldig vanlig å blokkere de inntrykkene vi har fått i første omgang og slik nærmest avvise at vi trenger å snakke om det som har skjedd, for så etter hvert forstå at vi kanskje ikke burde ha avslått de mulighetene vi fikk rett etter hendelsene. Vi innser smått om senn at vi trenger hjelp, men enten vet vi ikke hvor vi skal henvende oss, eller ventetiden er ufattelig lang og tilbudet om hjelp er kanskje ikke helt det vi har behov for.

Med sin erfaringsbakgrunn som ambulansesjåfør i fire år, innen psykiatri og rusomsorg, og seinere fra krisehåndtering i barnevernet, ønsker Kristian Dubielzyk å starte opp samtalegrupper for de som trenger det. I tillegg til gruppesamtaler kan han også tilby individuelle samtaler.