Men, hva er egentlig ADHD (Attention deficit hyperactivity disorder)? Imidlertid avdekker forskningen uenigheter om fenomenet ADHD. Det pekes på at ADHD er en uklar diagnosekategori og at det ikke finnes noe entydig bakenforliggende syndrom eller årsak. På den annen side knyttes diagnosen til en kjemisk ubalanse i hjernen. Men, til dags dato kjennes det ikke til biologiske markører som avdekker kjemisk avvik. Den dominerende psykiatrien velger allikevel å se ADHD som en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse, en kjemisk ubalanse i dopamin nivået i hjernen, at områder i hjernen viser lite energi. Andre hevder ADHD er en sosial konstruksjon, eks; «Per er urolig fordi han har ADHD. Han har ADHD fordi han er urolig». Dette er et ulogisk resonnement. ADHD beskrives med tre atferd strekk; hyperaktivitet, impulsivitet og uoppmerksom, og er med andre ord ikke noe annet enn type atferd som kan skape problemer, eksempelvis for lærere, da disse elevene kan oppleves krevende i en for stillesittende skole. ADHD «kureres» tradisjonelt med farmakologisk intervensjon av et sentralstimulerende amfetaminderivat metylfenidat, (bl.a Ritalin, Concerta og Strattera), noe fagfolk er svært uenige om. Diagnostisering kan og være et uttrykk for ansvarsfraskrivelse.

Imidlertid viser nyere forskning at kunnskapsgrunnlaget for langsiktig medikamentell behandling har svak effekt. Dette burde føre til et mer restriktivt regime. Et stort antall barn og unge i Norge utredes i BUPP hver måned og får slike medikamenter. Den sterke troen på en rådende biologisk psykiatri med enkle farmakologiske løsninger må bære ansvaret for dette. Mange foreldre forteller sågar at de ikke kjenner igjen barnet sitt etter at de startet med piller. Studier viser imidlertid at piller alene ikke gir ønsket effekt (slutter å virke etter kort tid), men en kombinasjon med oppfølging av foreldre og skole erfares mer nyttig. Men, hva er det som virker da? Er det pillen eller den pedagogiske tilretteleggingen? Er dette reflektert?

Forekomsten av ADHD varierer mellom 3 – 5 % i barnepopulasjonen. Det betyr minst 1 elev i hver klasse, Det er mest i barnehage/skole at ADHD synliggjøres, og en diagnose utløser et eller flere tiltak gjennom PP – tjenesten og BUPP. Før tiltak utføres en pedagogisk, – psykologisk -, medisinsk og sosial kartlegging. Ofte vil sosial pedagogisk tilrettelegging være en god løsning. I en klasse kan aldersspennet mellom elevene utgjøre ett år, og man erfarer ofte at barn født tidlig på året viser umoden atferd som lærere kan forveksler med ADHD. Vi bør heller ikke overse at vi lever i et overstimulert samfunn med stor tilgang på mobiler og nettbrett etc. Dette gjør noe med at enkelte elever ikke er like tilgjengelig som tidligere. Ekte papir og konkrete bøker som vi kjenner fra den «gammeldagse» skolen og som virker strukturerende er fraværende i den moderne skole. Dette bør reflekteres.

Diagnostisering av ADHD har vært sterkt økende siden 1990 tallet. WHO/FN advarer både mot overdreven diagnostisering og medisinbruk. Er det flere urolige barn enn tidligere eller er det noe med samfunnet? Det blir alvorlig om grensene for hva som skal kalles ADHD eller ikke, nærmer seg adferd som de fleste av oss har til tider. Barn er ulik i sin sårbarhet der noen har mye av noe andre har mindre av. Det betyr at det er store forskjeller mellom barn med diagnosen. Det er liten uenighet om at barn som plages av ekstrem uro har utfordringer, eksempelvis med læring, men skal man av den grunn medisinere bort følelser? Samfunnet må godta et større mangfold, og «urokråka» eller gutten med «lopper i blodet» må være en naturlig del av dette. Gutter diagnostiseres oftere enn jenter. Jentene er mer usynlig med sin ADD (attention deficit disorder, oppmerksomhet forstyrrelser uten hyperaktivitet). Atferden bør mer bli en pedagogisk utfordring. Noen lurer på om de mellom å være for stille og for urolige også bør få en diagnose? Om så skjer har medisinindustrien nådd sitt mål om at alle vil være i behov av behandling!

I et debattprogram på NRK 1 påpekes at medisinbruken er doblet på 6 år, Leder i Norsk psykiatrisk forening sier han er glad for at flere får diagnose og medisiner for ADHD, og at de som mener noe annet moraliserer. Han får svar fra leder i Norsk barnepsykiatrisk forening som viser til pillenes svake effekt, til dagens krav om effektivisering, og som er svært uenig i å medisinere livsproblemer, men at det heller må sørges for strukturelle endringer i skolen som gir plass og rom for alle. Hun mener skolen ikke er god nok til å forholde seg til urolige barn. I lys av oppdatert kunnskapsstatus må psykiatrien revurdere sin ADHD-praksis fordi altfor mange barn medisineres på et for svakt vitenskapelig grunnlag. Alternativt fremmes en multifaktoriell og kontekstuell forståelse som ser atferd i forhold til lite tilpassede miljøer både hjemme og i skolen, ulik grad av omsorgssvikt, overgrep eller vold i nære relasjoner, psykiske plager m.m. Det pekes på at barn som lever med vold i nære relasjoner kan vise samme atferd som listes opp under ADHD. Men, er det god etikk og «behandle» barnet når foreldre utøver vold?

Det oppleves utfordrende at det er divergerende oppfatninger av denne «bokstavdiagnosen». Hva skal folk tro? Vi har til dags dato ikke god nok kunnskap til at vi generelt kan støtte oss til biologiske markører for våre psykiatriske diagnoser. Av den grunn hevder enkelte at psykiatrien er vitenskapelig tom, og finner det bekymringsfullt at faget ikke tar dette mer inn over seg. Det er og påfallende at hvert minste tegn til avvikende symptom tas til støtte for sykdomsteorien, mens de langsiktige konsekvensene av et enormt pillebruk neglisjeres. Motstandere av en slik ensidig medisinsk behandling er bekymret over hva piller gjør med et barnesinn. Det avdekkes at bivirkningene er mange og alvorlige som eks søvnvansker, liten matlyst og kvalme, hyperaktivitet, vold, uregelmessig hjerterytme, humørsvingninger, kortvoksthet, suicidale tanker m.m. Dette er alvorlig tilleggsbelastninger…

Derimot er det økende støtte for en psykososiale forståelsemodeller som stress – sårbarhetsmodellen, Hva er igangsettere, vedlikeholder og forsterkere av negativ atferd. Hva gjør barn urolige og hva roer ned? Atferden kan også være en forsvarsmekanisme mot opplevd traume. Hva slags traumatiske hendelser kan vi avdekke i barns liv? Ofte har barn opplevd traumer som kognitivt er «glemt», men som kroppen «husker» og som kommuniseres som uro. Her er det lite nyttig å lete etter «feil» i barnet, men heller være nysgjerrig på hendelser i livet.

Det er viktig å få med seg at en psykiatrisk diagnose kun hviler på fagfolks subjektive og ytre vurderinger av tanker og følelser, ikke ulike blodprøver eller hjerneskanning. Mange peker på at de såkalte ekspertene bør bli bedre på å samhandle og være i dialog med brukerne. Når brukerne blir spurt om hva som virker av hjelp – er svaret ofte hvem som hjalp. Så konklusjonen må bli at det fortsatt etter 50 års forskning er usikkerhet i hva ADHD er, og at det bør erkjennes en kunnskapskrise i ADHD feltet, at det er alt for mange ADHD’ere i dag, men at det erfares at måten man legger til rette og organiserer med gode regulerende og trygge voksenpersoner er det barn og unge setter pris på. Om ADHD er multifaktoriell og kontekstavhengig bør psykiatrien reflektere om det er etisk rett å medisinere et så stort antall barn og unge som i dag?