ADHD diagnostikk – en praksis på ville veier? Diagnosen skyter i været – en epidemi

Dette er en utvikling som nærmer seg sykeliggjøring av en hel generasjon norske barn. Når nesten alle barn risikerer å få en diagnose, må vi våge å stille spørsmål. Har vi mistet evnen til å skille mellom normal barndoms atferd og sykdom? Helsedirektoratet uttrykker bekymring for over­diagnostisering og store geografiske forskjeller mellom fylker, og vil endre retningslinjene for diagnostikken. Lederen for Norsk psykiatrisk forening avviser dette og hevder at det ikke finnes tegn til at for mange får ADHD diagnoser, og at forskjellene mellom fylker skyldes ulike holdninger i BUPP systemet. Dette fremstår mer som en forsvars­tale for et faglig ­domene som ikke ønsker kritisk innsyn. Samtidig viser tallene at bruken av ADHD medisiner har økt med 220% siden 2015. Folkehelseinstituttet antyder i TV2 Nyheter 11.03.26, at vi står overfor noe annet enn en reell psykiatrisk epidemi. Historien viser at psykiatrien tidligere har tatt feil – med full konsensus. Homoseksualitet var en psykiatrisk diagnose frem til 1973. Lobotomi ble utført i beste mening. Når fagfeltet i dag blir for skråsikkert er det barn som betaler prisen. En mulig årsak er at forskningen baseres på en sykdomsmodell på feil premisser, og dens antatte virkninger. Det betyr at forskningen stiller feil spørsmål. Det er i dag minimal fokus på medikament induserte tilstander.

Hvordan forstå denne utviklingen?

Den biomedisinske sykdomsmodellen – tett koblet til lege­middelindustrien – har fått dominere forståelsen av barns atferd. Modellen individualiserer problemene og patologiserer barndommens normale variasjoner. Rastløshet, uro, impulsivitet og konsentrasjonsvansker er ikke nødvendigvis symptomer på sykdom, men ofte uttrykk for:

• Utviklingsmessige forskjeller
• Stress i familien
• Skolemiljø som ikke passer alle barn
• Digital overstimulering
• Manglende lek og bevegelse
• Sosiale – og emosjonelle belastninger

Skolen spiller en viktig rolle. Når barn må sitte stille lenge før de er utviklingsmessige klare for det, blir uro et problem – ikke for barnet, men for skolen. Det er påfallende at et barn må ha en diagnose for å få individuell hjelp. Diagnosen blir dermed inngangsbilletten til ressurser som skolen ellers mangler.
Samtidig lever barn og unge i en digital kultur som reduserer ansikt til ansikt kontakt, svekker relasjonskompetansen, snakker mindre sammen og opplever økende stress. Mange foreldre strever med å gi barn motstandskraft i en tid der alt skal være effektivt, raskt og friksjonsfritt.

Diagnosen mangler biologiske markører. Det finnes fortsatt ingen tester – ingen blodprøver, ingen hjerneskanning som kan bekrefte en ADHD diagnose. Diagnosene baseres kun på subjektive observasjoner og skåringsskjemaer med tolkninger som varierer fra person til person og fra miljø til miljø. Det betyr at vurderingen avhenger av:

• Hvem som observerer
• Hvilke forventninger man har
• Hvilke normer som gjelder i miljøet
• Hvilke ressurser skolen har
• Hvilke kulturelle forståelser som gjelder

Dette fremstår som et skjønnspreget system som lett farger normal atferd til patologi. Hvordan vet egentlig legene at de diagnostiserer «ADHD», i et system preget av lav pålitelighet og validitet? Velger de en lettvint løsning? I tillegg mangler ofte kommunene god nok og tilgjengelige tjenester til familier. Tiltak blir lett fragmentert, og enkelte faggrupper er lite gode på tverrfaglighet. Dette avslører et behandlersystem som er dårlig på å utrede kontekstuelle utfordringer. Psykososiale faktorer har mer å si for psykisk helse enn den biomedisinske modellen vil innrømme.

Virker medisinen?

Ja, psykoaktive stoffer virker på samme måte som kaffe, alkohol og andre substanser. Men, det er lite dokumentasjon på langtidseffekt av ADHD medisinen. Derimot finnes det solid dokumentasjon på:

• Bivirkninger
• Påvirkninger på en utviklende hjerne
• Risiko for feilmedisinering
• Avhengighets problematikk
• Redusert apetitt og søvnvansker

Reflekterte barnepsykiatere viser til at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. Likevel gis stadig flere barn medisiner – ofte uten at de har undersøkt kontekstuelle forhold godt nok. Samtidig er de potensielle skadevirkningene godt dokumentert.

• En nødvendig oppvåkning
• Det er på tide å stille ubehagelige spørsmål:

Har vi gjort barndommen til et medisinsk problem?

• Har skolen blitt så rigid at barn må medisineres for å passe inn?
• Har psykiatrien blitt for avhengig av den biomedisinske modellen som ikke tåler kritikk?
• Har vi glemt betydningen av relasjon, lek, trygghet og motstandskraft?
• Når The New York Times Magazine i 2025 skriver at vi må revurdere hele ADHD begrepet, bør det ringe en bjelle, også i Norge.

Oppsummering

Det er ikke barn som har endret seg de siste 20 årene, Det er samfunnet med skolen, familieliv, digitalisering, tempo, forventningene og alle kravene. Når systemet ikke klarer å tilpasse seg barna, blir det barna som må tilpasse seg systemet – ofte med piller. Det er en farlig vei. ADHD finnes, og noen barn trenger hjelp. Men, når diagnosene vokser raskere enn befolkningen, og når medisinbruken eksploderer, og når fagfeltet avviser kritikk er det tegn på at noe er fundamentalt galt. Når et så skjørt diagnostisk grunnlag kombinert med en ukritisk medisinering av normal barndoms atferd, er det grunn til bekymring. Psykiatrien bør tenke etter når de ureflektert gir små barn piller. Vet de da hva de gjør? Neppe. En fremtidig BUPP med flere faggrupper enn psykiatere (økt fokus på familieterapi) bør være mer opptatt av barns liv enn av barns diagnoser. Om vi ønsker å hjelpe barn og unge, må vi:

• Styrke relasjonene, ikke reseptene
• Forstå konteksten, ikke bare symptomene
• Gi rom for lek, ikke bare sitte stille
• Trygge robuste fellesskap, ikke bare individuelle diagnoser
• Utvikle skolen, ikke medisinere barn for å passe inn
• Investere i forebygging, ikke bare behandling

Det største problemet er systemet som som har sluttet å spørre hvorfor barn strever, og som istedet spør om hvilken diagnose barnet har. Da melder det seg et uunngåelig spørsmål som psykiatrien ikke lenger kan skyve foran seg. Er det på tide å revurdere både diagnoser, behandling og hvordan man vurderer barn? Det er å håpe at fagfeltet snart tar til fornuft og ikke gjør vondt til verre.

Les også: