Hvor lett er det egentlig å leve seg inn i andres smerte og glede? Hvor lett er det å sette seg selv til side for en annen. Fra de små handlingene, som å gi bort din favorittsjokolade fra twist posen, bruke tiden du hadde satt av til egen hygge til andre, eller tåle smerte for at andre skal ha det bra?
Kan hva som er et lite eller stort offer egentlig måles, finnes det et regelverk for dette?
Vi har forskjellig opplevelse av når det er lett å bidra og når det koster oss mye.

Er det fysisk smertefullt eller gjør det vondt i følelsene? Søker du smerten du får ved å «ofre deg» for andre. Er empati bare en annen form for egoisme hvor du tilfredsstiller ditt behov for å være god? Hva får du ut av å sette andre foran deg selv? Når du må velge mellom hvem du skal prioritere, velger du ut fra hva som føles best for deg selv, hva som gavner deg selv, eller klarer du å sette deg utenfor deg selv og ta avgjørelsene fra et større perspektiv.

Er empati å vise i handling at du bryr deg, eller er det nok å kjenne at du kan leve deg inn i den andres situasjon.

Gjør du det av plikt eller av eget ønske? Har du regler du følger som viser at du er et godt menneske som bryr seg om andre? Kanskje du føler varme for andre; innlevelse, og kjenner at det er greit om du ikke har det best selv.

Når jeg ser tilbake på mitt eget liv kan jeg se at medfølelsen for andre mennesker tok tid, mens min medfølelse for dyr kom veldig tidlig. Jeg er oppvokst med hunder og var veldig knyttet til dem og tett på dem gjennom hele oppveksten. Leste jeg en artikkel om dyr som hadde det vondt fikk jeg fysisk vondt selv, mens menneskers smerte gikk mindre inn på meg.

Empati må læres og utvikles. Når vi blir født handler det om lære å overleve, det handler om å ta til seg næring og om å bli speilet av dem som tar vare på oss. Hvor god evnen er til å lære seg innlevelse og medfølelse er kanskje genetisk betingen, men hvordan livet og andre mennesker møter oss gir oss et speil som vi kan lære av.

Å gjespe i kor kan være et tegn på empati – vi speiler hverandre.

Opplever vi hvor godt det er når andre bryr seg om oss og viser oss kjærlighet og omtanke, vil vi etterhvert kunne speile dette og selv vise andre kjærlighet og omtanke.
Velg hvem du vil speile deg i med omhu.
I noen situasjoner og med noen mennesker kan det være best å snu speilet tilbake og ikke være den som speiler den andre.

Handler empati om at du skal ha noe igjen for å være snill? Er det en investering for å få det bra selv? Og innebærer denne investeringen at andre må være like greie tilbake, eller får du det godt av selv å yte? Det er ikke så lett å gi noe til andre uten å forvente å få noe tilbake.

Det er så lett å ta det personlig hvis vi ikke får noe godt tilbake når vi er så snille og gir noe til andre.

Noe som hjelper meg på tur, for jeg er oppvokst med hilseplikt der jeg kommer fra, når den jeg møter i skogen ikke hilser tilbake, er en liten setning som jeg sier til meg selv: «Den personen har egentlig et kjempesmil inni seg, jeg kan bare ikke se det på utsiden».

Grader av empati:
Å kjenne igjen den andres følelser når det går bra eller dårlig, og å være glad det ikke er deg det skjer med. Ønske den andre vel og også kjenne at det er leit at det skjer med den andre.
«Det der hadde jeg tålt bedre, så det hadde vært bedre om det skjedde med meg».

Hvor på skalaen vil og klarer du å være? Vil du favne hele verden eller velge noen få. Hva ønsker du å strekke deg mot?

Christina Mjellem, Gestaltterapeut, parterapeut og veileder