ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Vi har vært heldige å få historien til Svein Reidar Andersen fra Østfold som vi fikk kontakt med via Foreningen ”Alle kan bli rusfri” og kaptein Øyvind Arntzen. Vi takker dem begge for at vi får høre at det er mulig å bli fri og tror det kan gi noen nytt håp.

I hele min oppvekst hadde jeg følt at jeg var ”annerledes”. Skolegangen i fra førsteklassen på barneskolen og frem til 9. klasse var et mareritt for meg. Jeg hadde lett for å havne i trøbbel, både med lærere og andre elever, jeg slåss veldig mye, og ble en del mobbet. Jeg var også veldig impulsiv uten begrensninger. Jeg fikk til stadighet høre av lærere at jeg var en umulig unge. Det var kun tull med meg. Selv klarte jeg aldri å forstå hva jeg gjorde galt. Ut i fra min oppfatning gjorde jeg bare det alle de andre barna/ungdommene gjorde. Jeg ville bare så gjerne passe inn, ha tilhørighet, men det endte veldig ofte med at jeg ble utelatt fra det meste.

Jeg husker veldig godt hva lærerne sa når alle klassene skulle til Liseberg. Jeg hadde gledet meg veldig til det, men foreldrene mine fikk et brev der det sto, at om jeg skulle være med, så fikk jeg gå ved siden av en voksen hele tiden så jeg ikke skulle ødelegge turen for alle andre… Etter dette sluttet jeg på skolen, jeg orket rett og slett ikke være han som sto utenfor lenger!

All sjenansen i meg var vekk

I ganske ung alder, sånn rundt 10 års alderen, begynte jeg å henge i byen. Der traff jeg en del personer som var eldre enn meg selv. Noen av dem drakk, og noen ruset seg på lim og hasj. Jeg husker godt at jeg synes dette var litt skummelt, med rusmidler og sånn, men etter å ha hengt i byen i noen år, så hadde jeg mitt første egne treff med rusmidler. Med alkohol. Jeg var 12 år, og jeg fikk noen til å kjøpe til meg. Jeg husker – før jeg ble overstadig og spydde – at all sjenansen i meg var vekk, jeg følte meg knallbra, og ikke minst, jeg turte å prate med jenter! ☺ Jeg ble såpass fyllesjuk etter denne fylla, så jeg ble 13 år før jeg var borte i rusmidler igjen.

Jeg var begynt å henge med ”freakerne” i nabobyen. Jeg hadde blitt kjent med en ungdomsgjeng som hang rundt i byen og stjal i butikker, drakk og røyket hasj. Da jeg ble tilbudt hasj, var jeg ikke sen om å takke ja. Den rusen jeg fikk der fikk meg bare til å føle meg sløv og lattermild, men jeg hadde fått noen annet, jeg hadde fått tilhørighet i en gjeng, som aksepterte meg for den jeg var… Jeg behøvde ikke jobbe med å forsøke å passe inn. Dette hendte rett etter at jeg ikke klarte mere skole.

Jeg hang noen år med den gjengen. Lærte meg alle mulig teknikker for å få til å hasj, og ikke minst stjele biler, og alt mulig annet rart. Siden jeg ikke hadde begrensninger, ble jeg jo også sett opptil av mange av de andre.

”Gjennom skolesystemet fikk jeg et stempel om at jeg var bare umulig og vanskelig. Dette var noe jeg bar med meg. Jeg aksepterte det stempelet. Når jeg ruset meg, forsvant alt det som var annerledes inni meg. Jeg følte at da ble jeg som alle andre vanlige. All min indre smerte forsvant. Jeg ble fri.

Som 20 åring opplevde jeg min første ”forelskelse” i amfetamin. Jeg ble hekta direkte og glemte aldri min største forelskelse; rusen av amfetamin. Jeg fortsatte med dette favortitt-rusmiddelet frem til jeg ble rusfri som 37 åring. Jeg trodde jeg hadde kontroll, helt til jeg satt med nåla i armen som 30 åring. Jeg vil nok si at jeg var hekta og oppsøkte rusen ved enhver mulig anledning siden 17-18 års alderen. Men jeg levde et dobbeltliv med skole, jobb og rus helt frem til jeg var 35 år. Jeg var en mester i løgn og manipulasjon.  Jeg hadde en kriminell tankegang etter så mange år i miljøet.

Foreldrene mine gjorde så godt de kunne for meg mens jeg bodde hjemme, ryddet etter meg og stelte for meg, men de hjalp meg ikke før de tok et kurs hos sosialmedisinsk poliklinikk (SMP) og lært seg å praktisere tøff kjærlighet. Det handlet om å sette grenser.

(Vi gjør et hopp i historien grunnet plasshensyn.)

Foreningen ”Alle kan bli rusfri” og Øyvind Arntzen

Jeg var helt slått ut av rusen, og gikk ut og inn av psykiatrien med psykoser. I februar 2010 var jeg ute og gikk tur ved isen på Tunevannet. Jeg hadde ordnet meg en pistol og skulle skyte meg selv. Jeg var slått, jeg hadde mistet alt. Jobb, datteren min, inntekt, alle venner unntatt enkelte rusvenner, og nå hadde jeg mistet effekten av rusen også. Etter et forbruk de siste 4-5 årene, hvor jeg injiserte 5-15 gram amfetamin i døgnet, så hadde ingenting noen god effekt lenger. Mitt oppe i kaoset, så husket jeg noe en kamerat av meg som var blitt rusfri i NA (Anonyme narkomane) hadde fortalt meg; det fantes møter hvor folk møttes og hjalp hverandre med å bli rusfri. Jeg ringte ham, og han lovte å møte meg utenfor møtet, og bli med meg inn. Der traff jeg mange kjente fjes, jeg hadde fortsatt greit ”kast i klokka” og slet med vrangforestillinger etter rusen.

Etter noen uker som jeg klarte å holde meg rusfri ”på hvite knoker”, traff jeg en gammel barndomskompis, Øyvind, i byen. Øyvind nevnte at det fantes noe som ble kalt for ”båten”, og at det var rusfrie møter i NA-maritim der også. Jeg tok meg en tur på et møte på båten ”Bergvåg” som eies av foreningen ”Alle kan bli rusfri” og traff noen kjente der og ☺ Etter hvert som jeg ble kjent med folk nede i foreningen ”Alle kan bli rusfri”, ble jeg spurt om å være med på tur. En tur av rusavhengige for rusavhengige. Det eneste kravet for å være med, var at du møtte opp og ikke tok med deg rusmidler om bord.

En aktivitet i hverdagen

I forkant av turen var det mye forberedelser som måtte gjøres; jeg hadde endelig funnet meg en aktivitet i hverdagen. På Bergvåg var det mange mennesker som hadde vært lengre rusfri enn meg. Jeg hadde plutselig fått en masse kompetanse jeg kunne dra nytte av, og den var helt gratis. Det var ikke ett spørsmål jeg ikke fikk svar på, enten det handlet om å holde seg rusfri eller hvordan jeg kunne prøve og få igjen datteren min. Jeg hadde fått en masse venner, et nettverk som var helt unikt. Jeg hadde fått tilhørighet, på lik linje som jeg hadde følt jeg fikk i rusmiljøet. Forskjellen var at det om bord ble stilt krav til meg.

Min første tur var fra Glomma i Østfold til Kirkenes. Hele norske-kysten skulle seiles, jeg og 18-20 andre rusavhengige var om bord. På turen ble det stilt krav til hver enkelt om bord for at vi skulle ha en trivelig tur. Noen måtte ta seg av frokosten som skulle stå ferdig kl. 0800. Det skulle vaskes om bord. Dekk, toalett, styrhus og messe måtte gjøres rent hver dag. Dassen om bord måtte både stakes og vaskes. Alle måltidene måtte lages og settes frem, oppvasken taes for hånd.

Alle disse oppgavene er naturlig og hører hjemme i samfunnet rundt oss, dette handlet om og ta ansvar, ta vare på seg selv få mestring i og leve utenfor rusen.

Mange tar dette for gitt, men for å snakke for meg selv, så vasket jeg stort sett aldri hjemme, det gjorde andre når de var lei rotet og møkka som lå og fløt, førsteprioritet var å ha rusmidler til enhver tid, mat kunne det gå dager i mellom man spiste, man hadde heller ikke alltid en seng og sove i. Mye av dette hadde falt ut av systemet mitt mens jeg ruset meg.

Båt turene handlet ikke kun om struktur og oppgaver, man skaffet seg venner for livet, man fikk med seg en masse erfaring v det og kunne tilpasse seg samfunnets normer igjen. Noe av det viktigste jeg syntes vi lærte om bord var og stå i konflikter, man måtte stå i følelsene sine uten og gjemme seg bort, uten og flykte i rusen, det var dårlig med gjemmeplasser og rusmidler langt ute på havet ☺

På disse turene med foreningen alle kan bli rusfri lærte jeg meg og være voksen, ta ansvar ikke bare for meg selv, men også for andre, man fikk aktivitet struktur mestringsfølelse og tilhørighet.  Utenom dette så ble de fleste kompiser om bord. Vi treffes fortsatt minimum en dag i uken på Bergvåg, foreningen arrangerer aktiviteter som sluttspillet i hockey, det er nå under planlegging en tur til fjellet i nær fremtid.

Det mennesket som utpreger seg og har betydd mye for meg i min reise ut av rusen, er kaptein Øyvind Arntzen. Han har vært en veileder for meg, og tilstede når jeg har kommet litt til kort med meg selv. Jeg har ringt noen telefoner til ham når det har stormet som verst, og disse samtalene har vært til alle døgnets tider. Uansett, telefonene har blitt svart på. Sjelden har jeg likt svarene jeg har fått, men jeg har fulgt de anbefalinger som har blitt gitt, og jeg er fortsatt rusfri i dag.

Veldig ofte har et svar gått igjen:

-Lukk igjen gardinen, trekk ned persiennen, slå av lyset, sett deg innerst i den mørkeste kroken du kan finne. Der kan du sitte og skikkelig dyrke selvmedlidenheten din. Gjør det så lenge du føler behov for det, så kan du se om det skjer noen forandring med problemet ditt. Har det ikke blitt en forandring, så gjør noe med det, ta tak i situasjonen og stå i den. Vil du ha en forandring utenfor deg selv, må du gjøre en forandring med deg selv. – Disse ordene har jeg fått ofte på min reise, og de har fått meg til å ta tak i de fleste problemer jeg har hatt og løst de.

Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, om det ikke var for nettverket med foreningen og mine rusfrie venner jeg har fått på den båten. Under rusmisbruket mitt mistet jeg alt, mistet jobber i tur og rekkefølge, mistet mange venner, men verst av alt så mistet jeg samvær med min datter, og det var det nederlaget som sved verst. Det ble hard jobbing å vinne tilbake delt foreldreomsorg for datteren min. Avlegging av urinprøve, runder i tingretten, jobbing mot NAV med skifting av saksbehandlere og mye, mye mer.

Konsekvenser og bli satt krav til
De viktigste grunnene til at jeg ble rusfri er konsekvenser og det å bli satt krav til. Tilhørighet og tøff kjærlighet. Fikk ingen sympati for misbruket, og ble ikke stakkarsliggjort. Noen hadde troen på meg, at jeg kunne bli rusfri, og sammen med foreningen og mannskapet, fikk jeg aktivitet, en masse erfaring med å leve rusfritt, og jeg fikk et stort nettverk av ikke aktive rusavhengige venner og tilhørighet. I dag, over 7 år senere, er jeg fortsatt rusfri. Jeg er på mitt 8. år med AAP hos Nav, kroppen min streiker, jeg har fått diagnosen fibromyalgi. Jeg har akkurat startet på Delta med arbeidsutprøving mot uføre. Håper jeg snart kan bli ferdig med Nav. Jeg kommer ikke videre føre de slipper meg og jeg blir avklart.

Jeg er i dag blitt 44 år, er fortsatt rusfri Jeg har også i dag en fantastisk familie, jeg ble far til en nydelig datter januar 2017. Min første datter er nå blitt 13 år. Hun kommer og går som hun vil, men hun bor hos meg så ofte hun har mulighet. Jeg har to fantastiske stebarn også.  En gutt på 8 år og en jente på 16. Jeg er forlovet med en flott og tålmodig kjæreste fra Bergen.

Jeg er overlykkelig i dag over at ingen tilbød meg medisin, eller substitutter for rusmiddelene mine. Da hadde jeg aldri hatt den friheten jeg har i dag,

Jeg er fri fra avhengigheten, jeg behøver ikke bruke noe noen gang mer!

Det viktigste jeg har lært underveis er at når det stormer som verst, ta en dag av gangen, for da blir det umulige mulig. Mitt råd til andre er: Bruk nettverket ditt! Ta aldri den første dosen av et rusmiddel!