Mediasenteret sin logo

Reisebrev fra Indonesia: Starbikes
Vestby Nytt nr.10 -18

Publisert: 01.11.2018

Av Robert Hagen


Joda, de kaller seg det, der de svermer rundt tog og bussstasjoner omkring på Java.

Reisebrev fra Indonesia: Starbikes

Arbeidsledigheten er veldig stor så det gjelder å være oppfinnsom, og det er Indoneserne. Her må alle stå på fra før sola står opp, til langt på kveld. Hvis du skal få mat på bordet og penger til husleia, nytter det ikke å dra seg om morran.

Og hva er så Starbikes?

Egentlig ikke noe mere enn en godt brukt sykkel med et bagasjebrett og et hjemmelaget lite serveringsbord bakpå til å skjenke opp varm kaffe. Det er mange som ikke rekker å lage den før de skal løpe til stasjonen og hive seg på toget eller bussen. Starbikerne brygger kaffen hjemme og tar den med i store termoser og selger den til takknemlige kunder så lenge det rekker. Java kaffe. Har du smakt den? Noen sier den er himmelsk. Kanskje den er det?
Uansett er det for mange en grei måte å våkne på om morran, på vei til jobben. Reisen krever ofte stor årvåkenhet der de klamrer seg til vinduer eller dører på overfylte jernbanevogner eller busser. Noen sitter til og med på taket. Kanskje du har sett det? Inne i bussen eller toget er det riktignok en del sitteplasser, men de er som regel overfylte og folk gjør det de kan for å komme seg på jobben. I blant går det på helsa løs. Ingen jobb, ingen penger.
Men, millioner har ingen jobb å reise til, så da må de finne på noe selv. På et marked så jeg for et par år siden en mann som laget sukkerspinn, ikke ved hjelp av en fancy maskin, men i en enkel og hjemmelaget innretning koblet til bakhjulet på tråsykkelen hans. Det var ingen av kundene som grein på nesa av det såvidt jeg kunne se. Det mest orginale jeg ha sett til nå er en gruppe ungdommer som laget sin egen bil med et badekar som utgangspunkt. Den ble aldeles flott, og den ble da også godlkjent av politiet, og fikk vognkort og skilter.

Lastebil på veien i Indonesia med mange folk på lasteplanetPå Java, denne øya hvor det bor 130 millioner, er det mange mennesker som såvidt klarer å skrape sammen akkurat nok til ris og salt, alt annet er luksus. Men, det finnes også mennesker som er søkkrike. Forskjellene er enorme, og det er for mange ganske forunderlig at det går an å akseptere så mye fattigdom. Kjøpesentre for de rike, og hytter skrapet og snekret sammen av noen skrøplige plankebiter og bølgeblikk kan du godt finne i samme distrikt. Disse hyttene er ofte satt opp i utkanten av store søppelplasser, hvor folk såvidt overlever side om side med alle rottene. For de som bor der, er det kanskje litt bedre enn å sove under åpen himmel. Det er mange barn som overlever som best de kan av det de finner i denne søpla, litt tigging og kanskje litt mat de får for å selge seg. Noen sover under bruer, eller i små plankeskur farlig nær jernbanelinja. Hvis du går eller sykler litt rundt, kan du se alt dette med dine egne øyne. Å være midt oppe i det, for å si det slik, kan nok gi deg litt å tenke på. Blir du nysgjerrig? Du kan finne mere om dette og mye annet hvis du leser bøkene mine.

www.robertstravelstories.com

Relaterte artikler Se Artikler for øvrige innlegg.


Kontakt oss

Ditt navn Dette feltet er påkrevet
Din e-post Dette feltet er påkrevet
Telefon
Henvendelsen gjelder? Dette feltet er påkrevet
Emne Dette feltet er påkrevet


Validering
Skriv tegnene du ser i bildet nedenfor



Validering er noe vi må benytte på alle åpne skjemaer på nett fordi det har blitt vanlig at spam roboter fyller ut skjemaer med søppel.