Mediasenteret sin logo
..

Harareven og englene
JuleMagasinet nr. JM16

Publisert: 07.03.2017 Saken oppdatert: 14.03.2017

Av Inger Korum Olsen


En svært god kandidat til skrivekonkurransen i Julemagasinet 2016

Harareven og englene

Harareven og englene

Harareven bråvåknet. Det var andre desember. Julekalender-vekkerklokka hadde vekket henne grytidlig i dag, også. Haremor hadde sagt at den ringte uten en lyd inni harehodet hennes. Denne morgenen hadde hun enda ei vekkerklokke inni harehodet sitt, ei snøstille snø-vekkerklokke. Hun måtte se om det hadde snødd om natta, om det snødde.

På ett sekund var hun nede på det runde og lodne teppet ved sida av senga. Fra teppet var det bare et lite hopp fram til vinduet. Der var gulvet kaldt mot de små, nakne harelabbene hennes, men hun hadde ikke tid til å ta på seg tøflene. Det vesle harehodet var allerede mellom gardinene, men hun så ingenting. Ute var det mørkt. Hun hoppet bort og slo av den lille harerevlampa på hjørnebordet. Det ble mørkt inne, også, og litt skummelt, men Haremor hadde sagt at det gikk bedre å se ut i mørket når lyset inne var slukket. Hun hoppet tilbake til vinduet. Nå trakk hun gardinene til side og trykket den lille haresnuta si helt inntil glassruta. Hadde noen stått der ute nå, hadde de sett den mest forventningsfulle vesle harerevungen i hele verden. Over snuta stirret to store, vidåpne hareøyne ut i den svarte desembermorgenen.

Harareven syntes noe beveget seg. Da øynene ble vant til mørket, kunne hun se at det var snø. Det snødde ute! Det snødde! Hun så ut til sida, og der, i det svake lyset fra utejuletreet på verandaen, så hun at fine, små snøfnugg kom vuggende ned fra himmelen. De ble flere og flere, og de ble større og større. Harareven glemte at hun var kald på harebakbeina. Hun sto med de fremre harelabbene i vinduskarmen og bare så og så ut av vinduet.

Hun visste ikke hvor lenge hun hadde stått og stirret på snøværet da hun oppdaget at Haremor og Revefar hadde kommet inn i soverommet. De sto musestille bak henne, ville ikke forstyrre henne og den første snøen. Nå la foreldrene hver sin labb rundt Harareven. Stille og tett som snøflakene sto de og så på snøen som dalte.

”Dette er høytid,” sa Harareven og så opp på Revefar som pleide å si akkurat disse ordene når noe var veldig fint.

”Har du åpnet luke nummer to i julekalenderen?” spurte Haremor.

”Nei, jeg våknet mest av snø-vekkerklokka,” svarte Harareven. Foreldrene så på hverandre og smilte. Nå fikk Harareven fart på seg. Taklyset kom på, og etter litt strev klarte to små harelabber å åpne luka i julekalenderen.

”Se, Haremor og Revefar, en engel,” sa Harareven og holdt fram en gjennomsiktig plastengel.

”Det passer bra,” sa Revefar og smilte det lure, gode revesmilet sitt.

”Du er jo vår lille engleharerev.”

Det hadde ikke Harareven tenkt på. Kanskje hun var en engleharerev. Hun hadde ingen englevinger, og hun kunne ikke fly, men hun kunne hoppe ganske høyt og langt, og hun klarte å snurre en halv gang rundt i lufta.

Hun så for seg de fine lysenglene på julegateåpningen de hadde vært på. Alle husene i julegata var pyntet utenpå med lysengler. Da mørket kom, hadde lyset i alle englene blitt tent samtidig. Harareven hadde med ett stått midt inne i en lysende engleskare. Et stort hvitt og blendende lysskinn hadde tatt pusten fra henne. Hun hadde aldri sett noe vakrere. Først hadde hun trodd det var trompeter englene spilte på, men Haremor hadde forklart at det heter basuner. Lysenglene holdt basunene høyt hevet. Harareven lukket øynene, og det var som om hun hørte englemusikken stige opp mot himmelen.

Da de hadde gått videre mot torget, hadde Harareven sett tre glitrende lysengler i parken. De var enda finere enn lysenglene på husveggene, for disse var mye større og sto på bakken i en glorie av sterke lysstråler. En englefamilie, tenkte hun, et lite englebarn, en englefar og ei englemor. Revefar hadde kalt henne for en liten engleharerev. Da måtte jo Revefar være en englerevefar og Haremor ei engleharemor. De var på en måte en liten englefamilie, de også, i skinnet fra taklampa.

Harareven ble stående og se på den gamle julekalenderen som Haremor kalte et arvestykke. Først hadde Mormor Skogshare åpnet alle lukene i julekalenderen da hun var liten, deretter Haremor. Det var rart å tenke på at de to hadde vært små hareunger en gang, nesten som hun selv, som var en liten harerevunge. Hun var akkurat lik Mormor Skogshare og Haremor, bortsett fra den fine revehalen hun hadde fra Revefar. Den var uvanlig fyldig, skinnende blank og rødbrun, og kritthvit på tuppen. Harareven skiftet ikke til brun sommerpels, slik som Haremor, men hadde sin lysende hvite vinterpels, sin vinterdrakt, hele året. Ellers hadde hun veldig tjukk pels som resten av Haremors familie. Haremor og Revefar sa at så mye mjuk pels gjorde henne ekstra god å kose med, men Harareven visste at hun ville ha fått like mye kos med tynn pels. Hun var så glad i dem, og hun følte i det lille harerevhjertet sitt at de var like glad i henne.

Etter frokost tok Revefar på seg si røde snekkerbukse. Han snekret aldri uten den. Deretter tok han farvel med sin lille familie og forsvant ned kjellertrappa til snekkerverkstedet sitt. Haremor og Harareven gjorde seg klar og hoppet til harehagen hvor Haremor arbeidet. Harareven gikk på avdeling Skogsharen.

Både små harer, rever og andre dyr gikk i harehagen. Seinere på dagen skulle de lage snøengler. Vel ute så Harareven at alle de andre dyreungene lå på ryggen i den fjærlette nysnøen. Alle labbene gikk ut til sidene og sammen, ut til sidene og sammen. Harareven la seg også ned. Det var så deilig og mjukt å ligge i englesnøen. Snøen var blank som silke og landet på ansiktet hennes. Det kilte litt i pelsen. Et snøfnugg traff det ene øyet, så hun måtte blunke, et annet traff munnen og ble smakt på. Nå strakk hun forlabbene, deretter bakbeina, og førte dem ut til sidene og sammen. Til slutt klarte hun å bruke alle fire labbene på én gang. Da de andre reiste seg opp, gjorde hun det, også. Avtrykket hun hadde laget i snøen, så ut som en engel. Dyreungene flyttet seg fra sted til sted, for å lage flere engler. Selv om snøen var tørr, ble Harareven litt våt i pelsen og kald. Etter den siste snøengelen lå hun og så opp. I treet over henne satt ei skjære og kikket ned. Den var forundret over å se et teppe av flaksende labber og snøengler. Skjæra skrattet, og Harareven måtte også le.

Om kvelden, i senga, tenkte Harareven på de vuggende englesnøfnuggene. Hun tenkte på plastengelen, lysengler og snøengler. Etter at Revefar hadde sunget Sove-Vise, la hun seg på ryggen, for å lage en snøengel. Nei, det måtte bli en sengeengel. Nå kjente hun hvor sliten hun var i harelabbene sine. Harareven sovnet i englestilling med revehalen varmt og trygt rundt det lille harehodet.

Snøenglene steg opp og svevet over harehagen. Skjæra og Harareven fløy midt iblant dem, og de skrattet og lo mens de vinket ned til dyreungene som laget engler i snøen. Flere og flere snøengler ble ferdig, og de steg opp på rekke og rad og føyet seg til det flygende snøengleteppet. Harareven holdt en basun inntil snute og munn og blåste de vakreste engletoner. Skjæra hadde englevinger og stemte i med sitt engleskjæreskratt. Nå fulgte alle snøenglene etter. De fløy i plog, Harareven og skjæra i spiss, snøenglene i to rekker ut til sidene bak. Tenk at hun, Harareven, ledet en hel engleskare. De fløy i ring over harehagen noen ganger før de varsomt dalte ned. Snøenglene ble til et urørt snødekke igjen. Skjæra landet i treet. Den skakket på hodet og tittet ned på Harareven som la seg i snøen og laget snøengler.

Harareven våknet på ryggen mens harelabbene beveget seg ut og sammen. Hun så opp etter skjæra på greinen, men der hang kun taklampa. Hun satte seg opp i senga og forsto at hun hadde drømt alt sammen, den deilige englefølelsen, det å sveve høyt der oppe. Utenfor vinduet skvatret og kjatret ei skjære. Harareven ble litt misunnelig, for den kunne fly, akkurat som en engel. Heretter skulle den være hennes engleskjære. I det lille harerevhjertet sitt kjente hun at hun hadde blitt litt glad i den kjære skjæra, selv om den bråket fælt.

Brått fikk Harareven det travelt. Hun måtte jo åpne luke nummer tre i julekalenderen.

Relaterte artikler Se Artikler for øvrige innlegg.


Kontakt oss

Ditt navn Dette feltet er påkrevet
Din e-post Dette feltet er påkrevet
Telefon
Henvendelsen gjelder? Dette feltet er påkrevet
Emne Dette feltet er påkrevet


Validering
Skriv tegnene du ser i bildet nedenfor



Validering er noe vi må benytte på alle åpne skjemaer på nett fordi det har blitt vanlig at spam roboter fyller ut skjemaer med søppel.